Hva begrepet egentlig betyr
Backtiming høres mer komplisert ut enn det er. Du regner bakover fra et fast punkt, for eksempel klokkeslettet programmet skal avsluttes, og finner ut når hvert innslag senest må starte. I stedet for å legge innslag etter hverandre fra start og håpe at det går opp til slutt, begynner du med målet og jobber deg tilbake.
I kurset bruker vi dette fra første uke i programplanlegging og rundown. Deltakerne får et fiktivt studioprogram med en fast sluttid, og oppgaven er å fordele innslagene slik at alt rekker i mål. Det er en enkel øvelse, men den viser raskt hvorfor erfarne planleggere nesten alltid starter med slutten.
Ordet kommer fra måten studioet tenker tid på. En sending har ofte et klokkeslett som ikke kan flyttes, og alt annet må innrette seg etter det. Backtiming er rett og slett verktøyet som gjør den innrettingen konkret og etterprøvbar.
Et lite regneeksempel fra et fiktivt program
La oss si at et fiktivt magasinprogram skal være ferdig presis når tiden er ute, og at det har fire innslag. Det siste innslaget varer to minutter, og avslutningen fra programleder tar femti sekunder. Da vet du at det siste innslaget må starte tre minutter og femti sekunder før slutt, og du fører tallet rett inn i rundownen.
Så fortsetter du bakover. Innslaget før varer fire minutter, og mellom innslagene trenger programlederen en overgang på rundt tjue sekunder. Du trekker disse fra, og får starttiden for hvert innslag. Regnestykket er ikke vanskelig, men det må gjøres nøyaktig og skrives ned slik at alle i regi kan lese det samme.
Det som overrasker mange deltakere, er hvor ofte summen ikke går opp første gang. Da ser du det på papiret i god tid, og kan korte ned et innslag eller stryke en overgang, i stedet for å oppdage problemet midt i sendingen.
- Start med sluttidspunktet, ikke med åpningen
- Trekk fra lengden på hvert innslag og hver overgang
- Skriv starttidene i rundownen, ikke bare varighetene
Forskjellen på planlagt tid og faktisk tid
En rundown har vanligvis to tidskolonner, og forskjellen mellom dem er verdt å forstå. Planlagt tid er det du har regnet deg frem til på forhånd. Faktisk tid er det som skjer når sendingen går, og den vil nesten alltid avvike litt. Backtiming gir deg planlagt tid, og den fungerer som et referansepunkt underveis.
Når et innslag drøyer ti sekunder, kan regi se i rundownen hvor mye som er brukt opp og hvor mye som må hentes inn senere. Uten backtimede starttider har du ingenting å måle mot, og da blir justeringene gjetting. Med dem kan du si rolig og presist at vi ligger femten sekunder over og må korte neste overgang.
I øvelsene lar vi deltakerne føre faktisk tid ved siden av planlagt tid, og så se på avviket etterpå. Det gir en god følelse for hvor stor margin et program trenger, og det blir tydelig at små avvik hoper seg opp om ingen tar dem på alvor.
Hvorfor en liten buffer gjør planen tryggere
Mange nybegynnere planlegger hvert sekund fullt ut og blir overrasket når noe glipper. En erfaren planlegger legger inn et lite fleksibelt rom, ofte kalt buffer, et innslag eller en passasje som kan forlenges eller kuttes uten at resten faller sammen. Backtiming viser deg nøyaktig hvor det rommet bør ligge.
Det naturlige stedet er ofte nær slutten, fordi ting du ikke kan forutse tidlig, får tid til å jevne seg ut før det faste punktet. Et løst innslag som kan være ett minutt eller tre, fungerer som en sikkerhetsventil. Du kan gjøre det lengre hvis programmet går raskt, eller droppe det helt hvis det går tregt.
I kurset snakker vi om å velge bufferen bevisst, og å skrive i rundownen at den er der. Da vet både programleder og regi hva som kan gis og tas, og ingen blir overrasket når planen må justeres underveis i et fiktivt studioprogram.
- Legg fleksibelt innhold der avviket kan jevnes ut
- Merk bufferen tydelig i rundownen
- Bestem på forhånd hva som kuttes først
Vanlige misforståelser hos deltakere
Den hyppigste misforståelsen er å tro at backtiming er det samme som å kutte alt ned til minimum. Det er det ikke. Det handler om å se hele rammen først, og så fordele tiden bevisst. Noen innslag fortjener mer plass enn andre, og regnestykket viser deg hva det koster å gi dem det.
En annen vanlig feil er å glemme overgangene. Folk regner nøyaktig på innslagene, men overser at programlederen trenger noen sekunder til å snakke mellom dem, og at studioet trenger tid til å bytte bilde. Disse små postene summerer seg til flere minutter i et helt program.
Til slutt ser jeg at deltakere noen ganger regner riktig, men skriver tidene på en måte andre ikke forstår. En rundown er et felles arbeidsdokument. Skriv klokkeslettene tydelig, bruk samme format hele veien, og spør deg selv om en kollega kunne tatt over uten forklaring.
Slik øver du på det hjemme
Du trenger ikke et studio for å bli trygg på backtiming. Ta et fiktivt program på tretti minutter, velg fem innslag med ulik lengde, og bestem en sluttid. Regn bakover og skriv ned starttidene. Gjør det på papir først, og sjekk deretter at summen går opp med alle overgangene.
Prøv så å endre ett innslag, for eksempel gjøre det to minutter lengre, og se hva som må vike. Denne øvelsen gir deg følelsen av hvordan en plan henger sammen, og hvor hardt den kan justeres før den bryter sammen.
I kurset går vi gjennom nettopp slike øvelser sammen, med eksempelrundowns som du kan åpne, endre og sammenligne. Poenget er ikke å pugge regler, men å få øye for hvordan tid fordeles, slik at du kan planlegge rolig og tydelig uansett hvor stort programmet er.
- Velg et fiktivt program og en fast sluttid
- Regn bakover og skriv tidene i en tabell
- Endre ett innslag og se hva som påvirkes
Backtiming er ikke mer enn å regne bakover fra et fast punkt, men det gir rundownen en ryggrad. Du ser tidlig om planen holder, du vet hvor bufferen hører hjemme, og du kan justere rolig når noe avviker. Begynn med sluttidspunktet, ta med overgangene, og skriv tallene slik at hele teamet forstår dem. Resten av programplanleggingen bygger videre på denne enkle vanen.